Det antas at kinesisk teppeveving har utviklet seg over mange århundrer, med inspirasjon fra både kinesisk dekorativ kunst og vevetradisjonene i naboregioner i Sentral-Asia og Tibet. Innen Qing-dynastiet (1644–1912) hadde teppeveving blitt et veletablert håndverk, med fint vevde tepper produsert for keiserpalasser, buddhisttempler og hjemmene til velstående familier. Mange design reflekterte tradisjonell kinesisk symbolikk, med drager, lotusblomster, peoner, flaggermus og skymotiver som representerte velstand, lang levetid, beskyttelse og harmoni.
De viktigste vevesentrene lå i Nord-Kina, spesielt rundt Beijing, Tianjin og Ningxia, hvor tilgang til ull av høy kvalitet ga grunnlag for produksjon av tykke, slitesterke tepper med myk tekstur. Hver region utviklet sin egen særegne stil, selv om kinesiske tepper generelt forble gjenkjennelige for sine romslige komposisjoner, balanserte layouter og avdæmpede fargepaletter.
I løpet av det tjuende århundre ble kinesiske tepper stadig mer populære i Europa og Nord-Amerika, noe som førte til større produksjon for eksport, samtidig som mange tradisjonelle designelementer ble beholdt. De fleste vintage kinesiske tepper som er tilgjengelige i dag ble vevd mellom tidlig på 1900-tallet og 1980-tallet. Siden den gang har produksjonen av tradisjonelle håndknyttede kinesiske tepper gått betydelig ned, noe som gjør originale vintage-eksempler stadig mer ettertraktet av samlere og huseiere som setter pris på deres håndverk, kulturarv og tidløse estetikk.