Loribaft-tradisjonen stammer fra nomadestammer i Midtøsten, spesielt Luri-folket. Disse teppene ble tradisjonelt laget for personlig bruk i hjemmet, og fungerte som varmt sengetøy og gulvbelegg som kunne tåle det barske, fjellrike klimaet. Gjennom generasjoner utviklet disse designene seg til den distinkte, minimalistiske stilen vi kjenner i dag, feiret for sitt fokus på tekstur og naturlige, mettede farger.
Begrepet 'Lori' refererer til vevernes stammebakgrunn, mens 'baft' ganske enkelt betyr 'å veve' eller 'vev'. I motsetning til mer formelle, strukturerte tepper er disse stykkene kjent for sitt friere, mer kunstneriske uttrykk. Konstruksjonsteknikken prioriterer kvaliteten på ullen, ofte ved bruk av en tykkere og mer motstandsdyktig tråd som resulterer i en tyngre og mer plysjaktig lugg sammenlignet med tradisjonelle bytepper.
Visuelt er disse teppene definert av sin enkelhet. De unngår ofte de komplekse, geometriske medaljongene man finner i andre tradisjoner fra Midtøsten, og foretrekker store, åpne fargefelt som fremhever de subtile variasjonene i ullen. De dype, mørkegrønne og jordnære tonene som sees her, er typiske for de tradisjonelle fargepalettene, som ble hentet fra lokale planter og mineraler, noe som gir hvert teppe en unik og levende karakter.
Å samle på Loribaft er en handling for å bevare en døende kunstform. Ettersom det moderne liv endrer fortidens nomadiske levemåter, forblir disse teppene en viktig kobling til en arv av selvforsyning og kreativ ferdighet. Å eie ett er å besitte et stykke kulturhistorie som verdsetter menneskehånden over alt annet, noe som gjør disse teppene svært ettertraktede av de som setter pris på skjæringspunktet mellom rå skjønnhet og varig kvalitet.