Gabbeh- og Loribaft-tradisjonene har sine røtter i de nomadiske kulturene i Midtøsten, der vevere skapte disse teppene primært for eget bruk i hjemmet. Historisk var disse teppene kjent for sin tykke, grove lugg og enkle, ofte abstrakte design som reflekterte veverens personlige uttrykk og naturen rundt dem.
Begrepet 'Loribaft' refererer til en spesifikk, mer raffinert stil av Gabbeh som oppsto da disse teppene fikk anerkjennelse utenfor nomadiske kretser. Ved å bruke et mer stramt spunnet garn og en høyere knutetetthet, kunne vevere skape en glattere og mer sofistikert finish, samtidig som de beholdt den ikoniske, varme karakteren fra den opprinnelige tradisjonen. Denne utviklingen åpnet for mer intrikate, om enn fremdeles minimalistiske, design.
Visuelt er disse teppene kjent for sin bruk av negativt rom og sparsommelige, symbolske motiver. Mens tradisjonelle nomadetepper ofte baserte seg på dristige, stammepregede mønstre, lener Loribaft-stilen seg mot en mer kontrollert, kunstnerisk komposisjon. Kantene er ofte diskré, og rammer inn det sentrale feltet for å skape en følelse av harmoni og balanse som gjør dem svært tilpasningsdyktige til ulike interiørstiler.
I dag er disse teppene svært ettertraktet av samlere som verdsetter skjæringspunktet mellom eldgammelt håndverk og moderne design. Å eie et stykke fra denne tradisjonen er en forbindelse til en århundregammel livsstil, og representerer en forpliktelse til ferdighet og kulturarv. Det er et stykke som bærer historiens tyngde og den unike berøringen til håndverkeren som skapte det.