Nomad-, landsby- og verkstedtepper – det er (nesten) alt
om plassering
Blant de orientalske teppene er det tre sentrale kjennetegn som ofte omtales som nomadtepper, landsbytepper og verkstedtepper.
Nomadtepper stammer fra nomadiske vevere, hvor håndverket var en del av stammetradisjonene. Teppene er ofte oppkalt etter stammene som skapte dem. De er dekorert med motiver av dyr og landskap som de nomadiske stammene ville møte – og hver stamme har sine unike egenskaper. Nomadtepper veves på enkle og sammenleggbare vevstoler. Teppene tjente opprinnelig funksjonelle formål som salvesker og teltdekorasjon. Et nomadisk teppe må være transportabelt og fylt med et spesifikt formål. Det er relativt lite og kan ha mål som vi anser som rare i dag.
Landsbytepper , derimot, lages av fastboende landsbyboere og er ofte oppkalt etter landsbyen (eller en omkringliggende region) der de er laget. De er vanligvis større enn nomadetepper; deres tiltenkte formål er områdetepper i hjem. Motivene er ofte geometriske og mer detaljerte enn på nomadetepper, og følger tradisjoner fra den spesifikke regionen. Likevel velger veveren farger, mønstre og design.
Til slutt er verkstedtepper tepper som viser frem utsøkt håndverk. Som navnet tilsier, lages disse teppene i atelierer som tradisjonelt ligger i større byer. Atelieret fungerer som et selskap der veverne er ansatt. Vevstolene er stasjonære, bygget for å tillate produksjon av store tepper, og det er ikke uvanlig at flere vevere jobber samtidig på et teppe. Under arbeidet følger veverne et svært detaljert mønster tegnet på papir, og uregelmessighetene som er akseptert på landsby- og nomadtepper er ikke tillatt her.